Sjekkliste for tidsberegning før du bestemmer manusets lengde
6 min lesetid
Start med rammen, ikke med teksten
Før du skriver en eneste setning, bør du vite hvor lang tid innslaget faktisk har. Det høres selvsagt ut, men mange begynner med et godt utkast og oppdager først etterpå at det er dobbelt så langt som sendeplassen tillater. Spør hvem som styrer sendingen om tiden er fast, eller om det finnes noen sekunders slingringsmonn i begge ender.
Skriv rammen øverst på arket: 30, 60 eller 90 sekunder. Trekk deretter fra tiden til åpningen av sendingen, eventuell musikk eller en vert som introduserer deg. Det du står igjen med, er den nettotiden manuset skal passe inn i, og det er den du regner ut fra.
Noter også om innslaget skal stå alene eller henge sammen med det som kommer før og etter. Et innslag som skal gli rolig over i neste sak, trenger en annen avslutning enn et som bare stopper. Det påvirker hvor mange sekunder du kan bruke på selve innholdet.
- Bekreft om tiden er fast eller har slingringsmonn
- Trekk fra tid til introduksjon og overgang
- Skriv nettotiden øverst på manuset
Regn ut et første ordtall
Et vanlig utgangspunkt er at en rolig leser tar mellom 120 og 150 ord i minuttet. Det gir omtrent 60 til 75 ord på 30 sekunder, 120 til 150 ord på 60 sekunder og 180 til 225 ord på 90 sekunder. Dette er et grovt anslag og ikke en fasit, for tempoet varierer fra person til person og fra tekst til tekst.
Bruk anslaget som en arbeidsramme mens du skriver. Når utkastet er ferdig, teller du ordene og sammenligner. Ligger du langt over, vet du allerede at du må stryke. Ligger du langt under, har du plass til et eksempel eller en tydeligere avslutning.
Husk at tall og navn tar lengre tid å si enn vanlige ord. En setning med årstall, titler og stedsnavn kan kreve dobbelt så mange sekunder som en setning med samme ordtall i hverdagsspråk. Ordtallet er et første filter, ikke en garanti.
- 30 sekunder: omtrent 60 til 75 ord
- 60 sekunder: omtrent 120 til 150 ord
- 90 sekunder: omtrent 180 til 225 ord
Les høyt, med klokke
Ingen utregning kan erstatte å lese manuset høyt. Still en stoppeklokke, stå eller sitt slik du skal gjøre under innslaget, og les i det tempoet du faktisk ville brukt på sendingen. Å lese stille i hodet gir alltid kortere tid enn virkeligheten, fordi du hopper over pust, stolpring og små pauser.
Les minst to ganger og noter tiden hver gang. Første gjennomlesing er ofte stivere og tregere, andre går jevnere. Hvis tidene avviker mye, er teksten trolig ujevn, med setninger som er vanskelige å få ut i ett åndedrag.
Ta tiden på hver del for seg: åpning, hovedpunkter, overganger og avslutning. Da ser du hvor sekundene forsvinner. Ofte viser det seg at åpningen er lengre enn man trodde, mens avslutningen er presset inn på de siste sekundene.
- Les i sendetempo, ikke i leseromstempo
- Ta tiden minst to ganger
- Mål hver del av manuset for seg
Legg inn pauser og pust før du kutter
Når du har en tid, er fristelsen å gjøre manuset kortere ved å lese fortere. Det fungerer sjelden. Heller bør du merke i teksten hvor du faktisk puster og hvor en kort stans gir tilhøreren tid til å henge med. Pausene er en del av innholdet, ikke bortkastet tid.
Sett et skråstrek eller en strek i margen der du vil stoppe, og regn gjerne et halvt til ett sekund per pause. Tre eller fire slike pauser i et 60-sekunders innslag utgjør flere sekunder, og de må være med i regnestykket fra starten.
Hvis du må kutte, kutt ord og ikke pauser. Stryk gjentakelser, innskutte forklaringer og pene men unødvendige ledd. Setningen som overlever, skal bære noe som lytteren trenger for å følge tråden.
- Marker pust og pauser med strek i margen
- Kutt ord, ikke pauser
- Regn sekunder for hver planlagt stans
Test avslutningen for seg
Avslutningen er den delen som oftest blir presset. Hvis tiden er knapp, ender mange med å avbryte midt i en setning eller å rable ned noen hastige sluttord. Les derfor de to-tre siste setningene alene og se om de lander rolig innenfor tiden du har igjen.
En god avslutning har en fast lengde du kan stole på, for eksempel en setning som oppsummerer og en som peker videre. Når du vet hvor lang den er, kan du justere resten av manuset rundt den. Da slipper du å improvisere i de siste sekundene.
Hvis tiden går tom før avslutningen, er det et tegn på at midtpartiet er for langt. Gå tilbake til hovedpunktene og se om ett av dem kan stå uten sitt eget eksempel. Ofte holder det med ett konkret poeng per punkt.
- Les de siste setningene alene med klokke
- Bruk en avslutning med kjent lengde
- Kutt i midtpartiet hvis slutten blir presset
Spørsmål å stille før du låser manuset
Når du mener du er ferdig, gå gjennom noen enkle kontrollspørsmål. Passer ordtallet til rammen jeg fikk? Har jeg lest høyt og tatt tiden minst to ganger? Er pausene regnet med? Treffer avslutningen innenfor tiden uten at jeg må skynde meg?
Spør også om du kunne holdt tempoet hvis du var litt nervøs. Under direktesending går pulsen opp, og mange leser raskere enn de gjorde i øvelsen. Et manus som akkurat passer i øvelsen, kan bli for kort på sending, og motsatt hvis du stivner. Bygg derfor inn noen sekunders margin.
Til slutt: legg manuset bort en stund og les det en siste gang med friske ører. Da oppdager du ofte en setning som snubler, en overgang som mangler eller et ord du stadig stopper på. Slike små ting avgjør om tiden holder.
- Passer ordtallet til rammen?
- Er pauser og pust regnet med?
- Finnes det noen sekunders margin?
Tidsberegning handler om å kjenne rammen, regne et første ordtall og la stoppeklokken avgjøre resten. Ordtall gir en pekepinn, men lesetempoet er personlig, og bare høytlesing viser hva som faktisk passer. Gå gjennom sjekklisten før du låser manuset, regn pauser og pust med, og la deg gjerne korrigere av klokken en gang til. Slik står du mer rolig når innslaget begynner.