Hvor lange skal pausene være når du leser manus høyt?

Nesten alle som tar kurset spør om det samme etter første prøvelesing: hvor lang skal en pause være? De har skrevet et manus på 60 sekunder, lest det høyt og endt på 75. Da er det fristende å stryke ord, men ofte ligger svaret et annet sted, nemlig i hvordan pausene er fordelt.

Jeg svarer alltid at det finnes ingen fasit i sekunder som gjelder for alle. Tempoet varierer fra person til person, og et manus som passer for én leser, blir for tett for en annen. Det du kan gjøre, er å bestemme hva hver pause skal brukes til, og så måle den mot klokka.

I denne teksten går jeg gjennom de tre typene pauser vi bruker i kurset, hvordan du markerer dem i manuset, og hvordan du tidfester hver del for seg under høytlesing.

Den korte pausen ligger mellom setninger. Den gir lytteren tid til å ta imot det du nettopp sa, og den varer gjerne et halvt til ett sekund. Den er så kort at du knapt merker den som leser, men den er forskjellen mellom et manus som flyter og et som presser.

Den mellomlange pausen markerer overgang mellom hovedpunkter. Her tar du pusten, og lytteren forstår at du går videre. To til tre sekunder er et godt utgangspunkt, men tallet er ikke hellig. Hører du at pausen kjennes tom, kutt den. Kjennes den som at du hastet videre, legg til litt.

Den bevisste pausen foran en viktig setning er den du bruker sjelden. Én gang per innslag er ofte nok. Den virker nettopp fordi den er uvanlig, og den må være med i tidsbudsjettet fra første utkast.

• Kort pause: mellom setninger, rundt ett sekund
• Mellomlang pause: mellom hovedpunkter, to til tre sekunder
• Bevisst pause: foran én viktig setning, bruk den sparsomt

Skriv pausene inn i manuset du leser fra. Vi bruker en enkel skråstrek for kort pause og to skråstreker for lengre. Under skriveøvelsene i kurset er dette en fast rutine, fordi markeringene tvinger deg til å bestemme deg før du står der med klokka tikkende.

Marker også hvor du puster. Mange skriver lange setninger som ser fine ut på papiret, men som ikke lar seg lese i ett åndedrag. Les setningen høyt. Hvis du må stoppe midt i for å hente luft, bryt den opp der du faktisk stoppet, ikke der du tror grammatikken ønsker det.

Til slutt: bruk linjeskift i stedet for sammenhengende avsnitt når du øver. Korte linjer er lettere å følge med blikket, og de gjør det tydelig hvor pausen hører hjemme.

Å lese hele manuset og se på klokka til slutt sier deg lite om hvor problemet ligger. Tidfest heller åpning, hvert hovedpunkt og avslutning hver for seg, og skriv tallene i margen. Da ser du raskt om åpningen spiser femten sekunder av tretti, og hvor du kan hente inn tid.

Et manus på 60 sekunder kan for eksempel dele seg slik: åpning rundt åtte sekunder, to hovedpunkter på litt over tjue hver, og en avslutning på rundt ti. Det er et eksempel på en fordeling, ikke en regel. Din egen fordeling avhenger av innholdet.

Gjør målingen minst tre ganger, og bruk gjennomsnittet. Første gjennomlesning er ofte for rask fordi du er nervøs, andre for treg fordi du tenker på pausene. Den tredje ligner mest på det du leverer når det gjelder.

• Noter tid per del i margen
• Les minst tre ganger og snitt tidene
• Juster først pausene, deretter ordene

Det hender at manuset ditt er for langt selv etter at du har strøket alt du kunne. Da er det lett å kutte pausene for å få plass. Det er som regel feil grep. Et innslag uten luft høres ut som opplesing, og lytteren mister tråden raskere enn om du hadde sagt litt mindre.

Kutt heller et hovedpunkt eller forenkle en setning. Spør deg selv hva lytteren faktisk trenger for å forstå poenget, og stryk resten. Det er vanskeligere enn å lese raskere, men resultatet er langt bedre.

Husk også at leseHastigheten varierer. Samme manus kan ta fem sekunder lengre eller kortere avhengig av dagsform, lokale og publikum. Bygg inn en liten margin, gjerne to til tre sekunder, så du ikke havner i panikk de siste setningene.

Ta et manus du allerede har, gjerne et kort på tretti sekunder. Skriv det ut med linjeskift etter hver setning. Les det høyt uten å tenke på pauser, og noter tiden. Det er utgangspunktet ditt.

Les det på nytt, og sett nå inn kort pause mellom hver setning og en lengre pause foran siste punkt. Noter tiden igjen. Forskjellen viser deg hvor mye pausene faktisk koster, ofte mer enn man tror.

Til sist: les et tredje gang, og legg merke til hvor du uten å planlegge tok pusten. Flytt pausemarkeringene dit. Etter denne enkle runden har manuset ditt pauser som er bygd på din egen stemme, ikke på en generell regel.